Oppmerksomt nærvær etter kreftbehandling

Etter endt kreftbehandling kjente jeg ikke igjen meg selv. Kroppen og energien var tom.... Jeg så meg selv i speilet og så en helt annen kvinne enn jeg var vant til. Jeg kjente det, helt inn i beinmargen. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle navigere i meg selv, og jeg merket det ble tungt å bære dette alene.

Hverdagen ble uforutsigbar, og hodet var konstant på jobb med å forsøke å finne svar. Svar på hva kan jeg gjøre mer av for å få energi? Hvordan kan jeg legge opp dagene mine for å føle meg mer balansert? Hvordan skal jeg orke å lage middag så vi kan ha et koselig familiemåltid alle fire? Osv osv..... 

Fatiguen og det svingende energinivået gjorde det krevende å stole på seg selv igjen. For meg ble oppmerksomt nærvær en nøkkel til å finne mer ro i denne fasen.

På Montebellosenteret på Mesnali, tilbyr de mestringskurs for kreftpasienter, og for pårørende om de har anledning. Jeg hadde deltatt på det obligatoriske diagnosespesifikke introduksjonskurset, og kjente jeg var klar for noe mer. 

Temakurset Oppmerksomt nærvær med Michael de Vibe som instruktør, ble mitt valg og jeg var utrolig heldig som fikk min søknad godkjent. Her fikk jeg konkrete verktøy til å møte både kropp og tanker på en ny måte. Jeg opplevde en indre forankring for første gang på mange år, og det var en opplevelse som satt dype spor på så mange måter.

Vi var en fin gjeng med ulike kreftreiser, men alle et brennende ønske om å komme på plass i den vi nå var. Med den energien vi hadde tilgjengelig, og med de utfordringer og seneffekter vi opplever i våre hverdager. For å komme nærmere en indre ro i oss selv, og ikke minst oppleve nærværet med våre nærmeste. De vi deler livene våre med. Både familien og vennene våre. De relasjonene som gir påfyll til sjela, som utfordrer på måte som gjør at vi vokser som mennesker. 

Gjennom enkle øvelser i pust, kroppsskanning og bevisst tilstedeværelse i hverdagslige aktiviteter, lærte jeg å registrere signalene fra kroppen tidligere. I stedet for å presse meg forbi egne grenser, kunne jeg stoppe opp, justere og ta små pauser før utmattelsen tok helt over. Det ga en følelse av mestring midt i det uforutsigbare.

Oppmerksomt nærvær hjalp også på den mentale støyen som fulgte med i lys av det jeg hadde vært gjennom, men som også hadde vært påtrengende i mange år før dette også. Opplevelsen av å miste kontroll igjen, bekymringer, frykt for tilbakefall og selvkritiske tanker. Ved å øve på å legge merke til tankene uten å la dem styre showet fullstendig, ble det litt mer plass til vennlighet, nysgjerrighet og takknemlighet. Jeg opplevde at det ikke var nødvendig å «fikse» alt – det var nok å være til stede med det som var, ett øyeblikk av gangen.

Fatigue og varierende energitilgjengelighet er fortsatt en del av livet mitt, men forholdet til dem er annerledes. I stedet for å se kroppen som en motstander, prøver jeg å møte den som en samarbeidspartner. Noen dager betyr det å hvile mer, andre dager å våge litt mer aktivitet. Oppmerksomt nærvær gir et slags indre kompass som hjelper meg å navigere mellom disse ytterpunktene.

Kroppen min og jeg er én nå. Hodet lytter til det kroppen sier, og kroppen er god på å utfordre hodet på en måte som gjør at jeg utvikler meg og vokser på mange områder. 

Oppholdet på Montebellosenteret ble derfor mer enn et kurs; det ble et vendepunkt. Fellesskapet med andre i samme situasjon, kombinert med trygge og erfarne mennesker, gjorde det mulig å øve i et miljø der alt fikk lov til å være som det var. 

Den roen jeg fant der, bærer jeg med meg inn i hverdagen – i små øyeblikk av pust, stillhet og vennlig oppmerksomhet mot meg selv.

På vei videre i mitt liv. På vei videre mot mine mål og drømmer.